Hva skjuler seg i krokene?

Vi mennesker er rare. Eller, noen av oss er ihvertfall. Tenk så mye rart vi tar vare på gjennom et liv. Noen vil kanskje kalle det samlemani, andre kaller det bare å ta vare på ting for ettertiden. Og det er kanskje viktig? Det å ta vare på forfedrenes gjenstander og klenodier? Tenk om hundre år da, når folk drar fram våre nedstøvede hårfønere, håpløst umoderne brødristere, gammeldagse smartelefoner og alle andre dingser vi omgir oss med til daglig. Men, så kom jeg til å tenke på en ting; kanskje det ikke finnes så mye som har blitt tatt vare på etter våre generasjoner? For vi lever jo i et bruk og kast samfunn i dag, hvor en gammel mobil blir kastet og en ny kjøpt. Gjenstander blir ikke brukt i årevis, og blir ikke arvet. Kanskje med unntak av bunader, sølvtøy og verdifulle kunstgjenstander og smykker. Vi kaster det rett og slett. Og på en måte tror jeg vi skal være glad for at vi gjør det, for du allverden så mye plass ting ville tatt ellers! Det vi tar vare på, tar allerede stor nok plass. Gjenstandene er gjerne ikke så varige og solide nå som de var i gamle dager, og da får det heller ikke den samme verdien. Vår familie har mye vi har tatt vare på. Både normale arvegjenstander, og merkelige klenodier som ingen andre enn oss ser verdien av. Jeg har tatt bilder av noen av de dingsene som familien vår tar vare på og setter pris på. Og som dere kommer til å se, så er det ikke bare gammelt arvegods med historisk verdi vi har i huset.

Farmors slitte suppebolle-øse. Den var en gang flott og hvitemaljert, men nå er emaljen slitt vekk og rusten har kommet frem her og der. MEN, den er i bruk enda. Denne brukte farmor hele sitt voksne liv, til å øse opp melboller og kjøttboller til de tradisjonelle danske suppene. Og jeg bruker den på samme måte i dag. Det kunne ikke falle meg inn å kjøpe en ny, for denne bolleøsen har sjarm og sjel. Og den er et koselig innslag på veggen på kjøkkenet da den ikke er i bruk også.

Arvet sølvtøy er en selvfølge å ta vare på. Det gjør nok de fleste av oss. Ikke nødvendigvis fordi det er så verdifullt heller, men fordi man rett og slett bare tar vare på arvesølvet. Jeg har utallige gjenstander og haugevis med bestikk i alle mulige stilarter, helt fra fire enkle teskjeer fra 1862, til kaffesettet på bildet. Det meste ligger i skuffer og skap, men noen ting, sånn som dette settet, står fremme til daglig. Det er ikke ofte i bruk da, det skal jeg innrømme. Og det krever jo regelmessig pussing. Men det er så vakkert at det er verdt arbeidsinnsatsen.

Disse skjeene er spesielle. Ikke er de sølvskjeer og ikke er de SÅ gamle heller. Antagelig er de fra 20-tallet en gang. Men det som er spesielt er at min gamle grandtante Margrethe, brukte disse skjeene hver eneste dag i hele sitt voksne liv. Helt fra hun flyttet hjemmefra i ung alder, til hun døde i en alder på nesten 90 år. Skjeene er slitt ned på tuppen fordi hun brukte de så mye. All mat ble spist med disse skjeene. Ganske utrolig å tenke på.

Det neste bildet er også noe som for mange vil være en selvfølge å ta vare på. Min bestefars gamle kamera fra 1927. Et herlig sjarmerende trekkspill-kamera, som utrolig nok er fullt fungerende enda. Det er bare litt mer avansert å få tak i film til det nå for tiden. Albumet ved siden av er min fars. Med bilder fra hans barndom og ungdom i Danmark. Og det artige er at bildene er tatt med akkurat dette kameraet. Så disse to er kjære klenodier i vår familie.

Mange småting er også koselig minner, og vi har samlet noen av dem i rammen av et knust speil (7 års ulykke? Niks, ikke her i gården!). Her er alt fra et koselig postkort fra en bestis, bilder av min avdøde mor, vårt eget bryllupsbilde, små sitater, julekort fra kjente og kjære, og et familietre som ble tegnet av Sam, en fantastisk hyggelig kelner på Pizza Hut i Sharm El Sheikh. Der står navnene våre på arabisk, og det har en koselig hilsen fra Sam på baksiden. Den lille blondebiten er fra min brudekjole, de blå og rosa rosene er fra bordkortene i dåpen til tvillingene, og her er det også bilder av søsknene mine og mye annet rart. Og det skiftes ut innimellom bare for forandringens skyld

En annen litt spesiell ramme som henger på stueveggen, er fjøsvinduet fra fjøset på gården til mine besteforeldre. Fjøset er revet for lenge siden, men dette vinduet har vi tatt vare på. Nå tjener det som bilde- og dingseramme, og er trekt med blondestoff bakpå, slik at man kan feste papirbilder og lignende i det. Et kjært minne fra fjøset hvor min bestefar hold til både i arbeid og fritid, og en veldig vakker og spesiell ramme i tillegg. Eierne av fjøset er forresten de som er rammet inn av fjøsvinduet ;)

Bilder blir det naturligvis mye av i en stor familie, og en hel vegg nede i gangen er viet til familie og venner. Tilfeldig og ustrukturert opphengt i forskjellige rammer.

Bøker har vi også mye av, og noen av dem må virkelig sies å ha sjel. Farmors gamle og velleste utgave av Tatt av vinden, naturligvis på dansk, er fra 1942. Den er ikke i så god forfatning, men den er enormt nydelig fordi den er så gammel og tydeligvis har vært elsket av farmor. Ved siden av ligger farfars gamle kartbok fra 1946. Farfar var kjøreskolelærer, og dette er boken han brukte for å finne rundt på veiene i Danmark da han lærte unge håpefulle å håndtere bilene.

En av de kanskje merkeligste greiene vi har i huset er disse to. Noen som klarer å gjette hva det er? Colaflasken er forresten ikke noe unikum, den er bare satt der for å vise størrelsen på disse messing-dingsene. Ingen som vet hva det er? Det er faktisk hylsene fra anti-luftværns kanoner. Helt normalt å ha i stua det vel?? Har ikke alle det...? Åh nei. Nåvel, disse har også en lang historie bak seg, og derfor har de en selvskreven plass i huset. Og de er faktisk ganske så flotte som blomstervaser også ;) Tunge som fy, så de står stødig :)

Man kan jo ikke ha alt av minner stående fremme heller, med mindre man vil halvveis drukne i dem, så på boden står det esker med minner også. Reiseesken med kart, håndbøker, små suvernirer, spesielle billetter og andre ting og tang (inkludert en palme-bæsj fra Sardinia), og bryllupsesken med minner fra bryllupet vårt, sånn som kort, invitasjoner, bordkort og diverse andre minneverdige ting og tang. Det er moro å se igjennom en gang i blant, og det blir kanskje også moro da vi blir gamle og grå.

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye rart man tar vare på. Og vi er nok langt fra de verste til å holde på gjenstander som betyr noe. Men jeg tenker som så jeg, at dette er faktisk noe som våre barn, barnebarn, oldebarn og så videre, en dag vil sette pris på at vi tok vare på. Det er jo viktig å huske og kjenne sin historie, og hvis noen av ungene blir som meg, så blir de veldig glad i gjenstander som det faktisk knytter seg en spesiell historie til.

Forresten er ikke bare gjenstander minner. Middagen i dag er også et minne. Jeg har lagd ungarsk gulasj på samme måte som min fadder Pepi lagde da jeg var liten. Pepi var fra...Serbia...eller var det Kroatia....? Nåvel, han sa hele tiden at han var fra Montenegro, noe han ihvertfall ikke var. Men, sånn bortsett fra det, så var han veldig veldig flink til å lage improvisert mat. Og utfra det kom også dagens gulasj. Jeg visste hva som skulle være i gulasjen, men hadde ikke snøring i måneskinn på hvor mye av hvert. Men det ble bra ihvertfall, og for en gangs skyld spiste alle ungene UTEN å klage! YEY!