Den nye formen for eksamen..

Nå er kroppsøvingseksamen overstått endelig. Etter timesvis med teoretisk pugging og notater herfra til månen. Det gikk forsåvidt bra tror jeg, selv om jeg ikke har fått karakter enda. MEN, jeg skal aldri trene igjen. Det er den mest demotiverende, ubehagelige opplevelsen jeg noen gang har hatt! Ja, jeg gjennomførte, ja, jeg gjorde det tydeligvis bra, ifølge sensor, men NEI, dette er faktisk ikke en holdbar måte å holde privatisteksamen på.

Folk er privatister av ulike grunner, noen fordi de vil forbedre fag, noen fordi de ikke har helse til å gå på vanlig skole og så videre og så videre. Jeg stiller i den siste gruppen. Og jeg visste at jeg kom til å få en kjempesmell med masse smerter etter denne eksamen, siden trening har den effekten på helsa mi. Nei, det er faktisk ikke alle tilstander som er egnet for fysisk aktivitet. Gymlærere tror gjerne at alt blir bedre bare man trener. Men for meg betyr en time trening to-tre dager med intense magesmerter etterpå. Hvorfor, det vet jeg ikke. Og ikke legen heller. Men sånn er det desverre. Så smertene var jeg forberedt på.

Den nye formen for eksamen er muntlig-praktisk, i motsetning til den skriftlige som var tidligere. Og da forventer vi jo at vi må vise noe i praksis. Helt greit det. Jeg trakk styrke og basketball, og var strålende fornøyd med det egentlig. For basket er jo moro! Etter å ha varmet opp i en god halvtime, slapp jeg inn til sensorene. To mannfolk som var godt over middagshøyden begge to. Litt antikviteter rett og slett. De var kjempehyggelige, og alt så jo ut til å skulle gå veldig bra. Jeg nevnte ikke sykdommen min med et ord heller, for jeg vil ikke ha noen ekstra "stakkars-deg-poeng". Det er ikke fair. Jeg stiller på lik linje som alle andre.

Etter en lang runde med å demonstrere diverse basketteknikk og styrkeøvelser, fikk jeg utlevert en innebandykølle og måtte vise at jeg hadde ballkontroll med den også. Det gikk også strålende. Men så ble de tydeligvis lei av meg, og mente at de skulle knekke meg på en eller annen måte. Ihvertfall føles det sånn nå i ettertid. De satte meg til å sprinte frem og tilbake i gymsalen i tre strake minutter, og da det var over og jeg hev etter pusten, så begynte de å spørre meg ut om alt mellom himmel og jord. Jeg svarte etter beste evne, og da det gikk bra også, da følte de vel at de måtte ta rotta på meg en gang for alle. Så da var det ut og sprinte igjen. Med melkesyre til oppunder ørene allerede. Erteposer skulle legges over hele gymsalen og hentes igjen. Og mens jeg sprinta frem og tilbake med de forbaska erteposene, så haglet spørsmålene.

jaja, hvordan karakteren blir det vet jeg ikke. Men de har klart en ting: Ødelegge enhver gryende motivasjon for trening. Never again! "Den deilige følelsen etter trening". What? Hvilken deilig følelse? Den at du holder på å besvime? Eller er det den intense hodepinen som er verre enn migrene de mener? Eller kanskje den vibrerende, skjelvende følelsen i musklaturen? Eller er det følelsen av at man helst har lyst til å grine i stedet for å måtte krysse gårdsplassen for å finne igjen bilen? Det kan jo være følelsen av å egentlig ikke være i kjørbar stand da man triller hjemover også. Eller kvalmen? eller...jeg vet ikke jeg. Men igjennom hele forløpet fra jeg forlot salen og til jeg hadde vært hjemme en god time, så hadde jeg ikke EN god følelse i kroppen. Det var kun intens smerte og ubehag. Og det skal da altså motivere meg til å trene? neeh, skjer ikke. Det var helt feil fremgangsmåte. Prøv igjen. Eller - IKKE prøv igjen.

Så lei var jeg, at jeg gladelig lot twinsa rive teoriboka i småbiter da jeg kom hjem. Nok er nok. Denne eksamensformen er et helvetes verktøy. Så dere som skal opp som privatister: Sørg for å være i toppform. Ellers kommer du til å blåse en sikring i forløpet. Eller få hjertestans. Ingen hadde forberedt meg på at den praktiske delen var ca 90% av eksamen. og slettes ikke at sprengløping var nesten 1/3. Grunnen til at de gjorde det, var at de skulle spørre meg ut om melkesyre og utholdenhet. Men for guds skyld da - bare spør, i stedet for å prøve å ta livet av meg først for å sette et eksempel! Om jeg dævver hadde liksom hele greia vært forgjeves folkens!

Jeg er så glad jeg er ferdig! Det er den eneste gode følelsen jeg har foreløbig. Et eneste gigantisk hurra for at jeg aldri trenger å avlegge en gym-eksamen igjen i mitt liv. For om noen hadde spurt om jeg ville ta den opp igjen, så hadde jeg forlangt at vedkommende ble mentalundersøkt. NEI jeg skal aldri i mitt liv la en vattnisse presse meg på den måten igjen! Ikke er det forsvarlig heller, ifølge den læreboka som ligger i småbiter på stuegulvet ved siden av meg. Jepp, den ligger der enda, for twinsa er ikke HELT ferdig med å rive den i filler. Det er fortsatt mulig å lese i den nemlig. Så de skal få rive mer da de er ferdige i badekaret. Forresten holdt ikke sensorene seg til bokas pensum. For der står det gang på gang: Treningen skal tilrettelegges etter den enkeltes forutsetninger. FAIL! Der bomma de kraftig på de fleste av oss..

Da jeg kom hjem, så jeg at noen hadde lekt seg med kamera...og fått noen blinkskudd av de søte små hehe. Moro at de faktisk liker å ta bilder da :)