Dag 15 - hjemreise

Så var hjemreise dagen her....lysten til å reise fra vakre Sharm var ikke overveldende stor, men vi måtte jo. Det var mange som ventet på oss hjemme tross alt. Alt var pakket, og koffertene var regelrett sprengt til bristepunktet. Og midt i rommet sto den svære gigantesken med ting og tang som ikke fikk plass i bagasjen hjem.

Så vi ringte DHL for å sjekke prisen på å få sendt det med dem, men de ville nesten ha 2500 pund for å sende det, og det var vel å ta godt i syntes vi. Så da sto postkontoret for tur igjen. Vi fikk resepsjonen til å sjekke prisen på hvor mye de antok vi måtte betale, og selv om det var dyrt, så var det det billigste alternativet vi hadde. Så vi lempet med oss esken vår, og kastet oss i en taxi til postkontoret. Der ble vi igjen tatt inn først, og denne gangen kunne vi gjøre oss forstått takket være at vår venn Adam hadde skrevet en lapp på arabisk om hva vi faktisk ønsket. Så vi ble drasset inn bak skranken og følte oss rimelig beglodd av alle egypterne som sto på andre siden av glassveggen og ventet i kø. Mye styr og om og men, og masse merkelige fraser på arabisk, og så ble boksen vår veid inn til en matchvekt på 42 kilo (!!!!), og merket med adresse og EMS lapp. 42 kilo med skittentøy og dykkeutstyr faktisk....må være all sanden på klærne som tynget den ned. Da vi hørte hvor tung den var ble vi seriøst skeptiske til overvekten på den største kofferten vi hadde, men vi måtte jo bare la det stå til. Hjem skulle jo tingene.

En litt oppgitt Finn Magne med all bagasjen vi skulle ha med på flyet

Så var det tid for avreise. Vi satte igjen vannkokeren vår og litt annet småtteri som vi ikke trengte å ta med hjem. Sjefen for ryddeguttene kom og inspiserte rommet da vi skulle dra, og saumfarte absolutt alle skap og skuffer i håp om at vi skulle ha glemt igjen noe. Vannkokeren fikk han overta. Men vi måtte faktisk skrive under på at det var en gave til ham, slik at han ikke skulle bli beskyldt for tyveri. Jisses liksom, det var jo bare en vannkoker! På vei ut av rommet ble vi fulgt av ryddegutt-sjefen, som sikkert håpte på å få den siste runden med tips. Men der ble han snytt. Vi stakk til ham noen få pund fordi han bar koffertene, og så gikk vi på leting etter Mohammed ryddegutt som hadde vasket rommet vårt så flott hver dag mens vi var der. Vi fant ham til slutt, og stakk til ham 50 pund som takk for innsatsen. Og jammen ble han så glad at det ble både svette klemmer og kyss på kinnet.

En rask runde med hadet og på gjensyn til gutta på dykkesenteret, og så ble vi hentet av flyplass bussen.

På vei til flyplassen oppdaget vi at det faktisk var desember, og hotellene hadde pyntet utenfor til jul. Men seriøst...de kunne valgt nisser, juletrær eller reinsdyr for den saks skyld. Hvorfor velge snømenn midt i ørkenen?? hehe

Flyplassen i Sharm er utrolig rolig i forhold til Gardemoen, så de tar seg evig god nok tid å se på pass og suse. Så kø-ståing er ikke ukjent der. Vi var igjennom x antall sikkerhets og passkontroller, og så kom turen til innsjekking av bagasje. Det var noe nervepirrende. En dame et stykke foran oss i køen hadde 60 kilo i sin koffert, og måtte tydeligvis betale fett for overvekt. Vi skulet litt skeptisk på vår største koffert som hadde en anselig vekt og et rundt og fyldig magemål. Da vår tur kom, sendte vi taktisk den lille kofferten først, og da den veide inn til 18 kilo, så ble vi nok litt småsvette. Så så fort vi fikk langt på den store kofferten, snudde vi kjapt på hælen og ruslet videre til passkontrollen mens vi så i øyekroken at koffert-beistet veide inn til 27 kilo. Men, ingen stoppet oss, så vi slapp overvekten :)

Optimistisk men skeptisk i køen til bagasjeinnsjekkingen

Mens vi ventet de siste to timene på at flyet skulle gå, så suset vi litt rundt og spiste litt og kikket i butikkene på flyplassen. Og røyka! Ja, for i Sharm har de fortsatt røykerom nemlig. Fine flyplassen det :))

Så, hvor var flyskrekken til Tina da? Den var fortsatt fullstendig vekk..ikke et eneste lite spor av den var igjen. Utrolig. Så utrolig at man nesten ble stresset fordi noe manglet hehe.
Flyturen hjem gikk veldig greit, vi sov litt, sløva litt, leste litt, og kjedet oss mye, og til slutt landet vi pladask på Gardemoen i minus 3 grader og lett snøvær. Det var litt av et kuldesjokk for oss ferdig grilla egyptfarere, men sånn er det jo bare. Vi har mange gode minner med oss hjem, og vi vet vi en dag er i sharm igjen.

Koffert-jakt på gardemoen

På flyplassen sto bilen til Finn Magne klar og ventet fordi Hege og Jørn hadde vært så forutseende at de tok med bilen dit i stedet for at vi skulle bortom dem for å hente den. Vi kjørte innom Kjersti og hentet en overlykkelig og ellevill Kira, før vi satte kursen hjem mot Sandefjord og fire utålmodige små som ventet veldig på mamma og reservepappa, og enda mer på hva vi hadde på lur i kofferten til dem.

På veien måtte vi innom og ha litt skikkelig norsk kaffe, og pølse, og det var utrolig godt med pølse faktisk, selv for Tina som egentlig ikke er noen stor tilhenger av pølser.

Da vi ankom sandefjord måtte vi ta en liten spinn rundt om for å se på nye hvaltorvet og alt de har rukket å gjøre på de to stakkars ukene vi var borte. Og så var vi endelig hjemme hos ungene igjen. De hadde lagt seg til å sove på stua fordi de var så spente på når vi kom. Kine og Tiril sov på gulvet, så de ble vekt av en lykkelig Kira som slikket de i fjeset og tråkket på dem. Emma og Theo som sov på sofaen slapp unna den behandlingen.

Deilig å være hjemme hos de små igjen...vi savner Sharm, men neste gang vi reiser så er kanskje også de fire trollungene med på lasset. Så nå gjenstår det å se hvor mye som er knust i bagasjen, få sortert hvem som skal ha hva..og gå tilbake til hverdagslivet. Men, det var ingen som sa at bloggen her blir lagt død allikevel vel? Neida, plutselig kommer det mer...noen lider fortsatt av skrivekløe :) Og uansett hva vi er ute på så er det jo en form for reise, så for de som gidder det, så kan de fortsatt følge livet til Triger`n og Tiger`n her på denne bloggen.