Kan det værra nødvendig med SÅ mange trapper da??

Sightseeing dagen :)

Vi startet med en deilig frokost på hotellet, før vi susa avgårde til fots nedover mot sentrum. Å bare bruke kollektivtransport er for pyser, så vi bestemte oss for å bruke beina i stedet, ihvertfall så mye ungene orket.

Inngangen på hotellet. Franskmenn kan det der med flotte fasader altså!

Underveis kom vi over et ganske originalt skilt :)

Og jula varer helt til påske. Ihvertfall i Paris hehe

Det første målet vårt var å finne Louvre. Og vi ruslet og lette en god stund uten å finne det. Da dette bildet ble tatt var vi fortsatt på leting, og kunne ikke skjønne hvor Louvre hadde gjort av seg. Men...buegangene foran oss på bildet ER en del av Louvre. Men det fant vi først ut litt senere.

Metro-inngangen ved Louvre. Noe spesiell gitt. Men helt sikkert kunstnerisk akseptert.

Endelig - Louvre. Solkongens palass. Og jammen skinte sola også, og det ble litt varmere å være turist.

Og her fikk vi også vårt første fjerne glimt av dagens høydepunkt for ungene - Eiffeltårnet.

Vi fikk pushet på oss noen eiffeltårn i assorterte modeller også. Og jeg innså fort at Eiffeltårnet er en av de få ting som ikke passer i en dameveske.

Louvre

Fra Louvre gikk vi videre ned til Place de la Concorde. Den gamle henrettelsesplassen i Paris. I dag er det ikke mye som minner om grusomhetene fra gamledager. Nå er det et stort flott pariserhjul der og masse boder med snadder man kan kjøpe.

Sånt snadder som kjærlighet på pinne i Eiffeltårn-modell selvfølgelig. Men, duene gikk rundt oppi godteriet her, så vi avsto fra å kjøpe noe som helst.

Obelixen fra Egypt fant vi også.

Nå var vi litt kalde, så vi fant ut at vi skulle ta metroen et par stopp for å slippe å gå helt til Eiffeltårnet. Vi kom oss av på riktig stopp, og Theo slo til med utmerkede due-innstinkter slik at vi fant rett frem til tårnet uten å gå oss bort. For, som kjent går vi oss jo bort litt innimellom.

Det enorme Eiffeltårnet. Heller ikke dette fikk jeg dytta ned i veska, samme hvor mye jeg prøvde.

To svært så happy unger som endelig har kommet frem.

Emma og Finn Magne ville gjerne opp i tårnet, mens Theo og jeg så gjerne avsto fra det. Så mens vi ventet nedenfor, satte de to kursen opp alle trappene.

Theo, jeg og twinsa ventet nede og holdt på å fryse kattunger på oss. Vel ikke babyene da, for de sov som engler i de varme dunposene sine

Utsikten fra Eiffeltårnet. Den hvite prikken man skimter laangt borti horisonten til høyre i bildet er Sacre-Cour, rett bak hotellet vårt.

Parken foran Eiffeltårnet, sett fra fugleperspektiv.

Emma på vei opp til 2. etasje på tårnet. Gale jenta.

Planen var å se Triumfbuen også. Men etter å ha frosset oss kvakk fordervet ved Eiffeltårnet, og etter det gått oss bort fordi vi skulle være kreative og gå av på en holdeplass vi ikke visste noe om, så bestemte vi oss for å bare droppe Triumfbuen. Etter å ha trasket i feil retning befant vi oss plutselig på en veldig stor og bred gate..og jammen, der sto vi midt på Champs Elyssees, og da vi snudde på hodet så vi Triumfbuen i all sin prakt. Så, en ting til sjekket av listen over things to do :) Er ikke alltid så dumt å gå seg bort :)

Vi tuslet i godt mot videre, og nå begynte vi å kjenne at det var på høy tid å få seg litt mat, så vi bestemte oss for å ta metroen et stykke så vi kom nærmere Montremarte der vi bor.

På undergrunnen var det både sang og musikk, alt fra ompaorkestre med russiske gubber som sang, til disse dyktige indianerne som faktisk spilte veldig vakkert.

Og som innlegget tilsier, så er det myyyye trapper i Paris. Og da særlig i undergrunnsystemet. Himmel og hav som vi bærer vogn opp og ned trapper! Hadde vi telt trinn helt fra starten, så ville vi garantert kommet opp i et rimelig høyt tall. Det går nemlig ikke bare trapper ned til undergrunnen og så ferdig med det. Neida, det går en trapp ned, så kanskje to trapper opp, før det muligens kommer en trapp eller to til ned, og eventuelt kan de jo slenge på et par trappeavsatser bare fordi det nå er gøy å bygge trapper. HVOR ER HEISEN???? Det finnes tydeligvis ingen heiser i undergrunnen.

Vi har jo fått hjelp av noen hyggelige folk noen ganger, og faktisk har ALLE hatt innvandrerbakgrunn. Så, er det noen som er hjelpsomme her i frankrike, så er det faktisk innvandrerne.

Etter å ha kjørt et par forskjellige metroer, hoppet vi av på en holdeplass et par hakk nedenfor der vi bor, slik at vi kunne gå innom en kafe på vei til hotellet. Og til ungenes store lykke fant vi en mcDonalds, ikke langt fra hotellet. For det er en merkelig greie nemlig. Vi vet at det er både McD, KFC og Starbucks her i byen. Men de er faktisk umulige å finne! Normalt i en storby, så popper de jo opp like ofte som bybussene. Men ikke her. Men det er jo greit, for det er jo så mange GODE og hyggelige kafeer rundtom.

Etter at vi hadde spist på McD, så gikk vi innom en baker og lot oss friste over evne av de lekre bakverkene de hadde der. Og Emma spaserte ut derfra på ekte Fransk vis med en meterlang baguette under armen.

På vei tilbake til hotellet så vi forresten plutselig den berømte vindmøllen på Moulin Rouge. Og siden det er en veldig berømt plass i Frankrike, så bestemte vi oss for å gå tilbake til den plassen litt senere for å i det minste ha tatt et bilde av bygningen.Det er jo ikke noe sted man tar med seg unger uansett, så bilde er evig nok. Men, da vi var i Piggalle området på dagtid, så var det mange lukkede butikker og utesteder der. Det var det ikke lengre da vi skulle bort og ta bildet. Da var mørket falt på, og neonlysene hadde kommet på. Og da var i grunnen ikke distriktet i seg selv noe å ta med seg ungene til. Pigalle er tydeligvis Paris svar på Red Light District. Og det hadde ikke vi innsett før det var litt for sent. Så Finn Magne sprang avgårde alene og tok bildet av fasaden på Moulin Rouge, mens vi andre sto et godt stykke unna og latet som ingenting

Det hadde forresten begynt å snø da vi gikk ut for å finne Moulin Rouge. Sånn skikkelig Disney-snøvær med store myke snøfiller. Rett og slett litt vakkert. Pariserne virket halvveis skrekkslagne over de hvite greiene, mens de japanske turistene lagde snøballer og poserte som bare japanere kan, og fikk sikkert tatt flotte, imponerende bilder til neste års julekort ellerno. De asiatiske turistene gjør seriøst mye rart da de skal ta bilder. Blir aldri lei av å se på de rare poseringene deres jeg :)

En severdighet vi ikke hadde krysset av lista enda var Sacre-cour, som tross alt ligger rett bak hotellet. Så vi sprang lettere stivbeint avgårde oppover de bratte bakkene på toppen av Montremartre, og fant etterhvert fram til banen som går opp til kirken. En sånn kort-utgave av Fløibanen faktisk. Samme system, men mye kortere strekning. Emma hadde ikke lyst til å ta banen til toppen, og egentlig ikke jeg heller, siden det ikke er helt forenelig med høydeskrekk. Så hun overtalte meg til slutt til å gå trappene. Det så ikke så ille ut....men jeg tok fryktelig fryktelig feil. Åh gudhjelpe meg så feil jeg tok! Hvor mange trappetrinn det er opp til Sacre-Cour har jeg ikke en gang turd å google. For det er MANGE. Og da jeg endelig nådde toppen kjentes det ut som bena var i ferd med å knekke tvers av. Jeg hadde jo ikke gått mange trappetrinn tidligere på dagen heller...opp og ned i metrogangene. Neida! Takk og lov at jeg ikke i tillegg hadde forsert Eiffeltårnet. Men det hadde jo faktisk Emma gjort.

Men vi kom til toppen, og Sacre-Cour var et vakkert syn. Og ikke minst var utsikten over Paris ganske spektakulær. Og tror du ikke at frøken Emma deklamerte at hun ville ta banen ned igjen da vi endelig kom på toppen?? NED. Ikke opp nei. Åh takkskarruha liksom... Så på ren skjær trass gikk jeg alle trappetrinnene ned igjen. Og Emma ble med hehe. Fyttirakkern for en tur! Nå er jeg helt sikker på at en eller annen (les: Gry) helt sikkert googler antall trappetrinn for meg. men neeei, jeg tror ikke hjertet tåler det!

Etter dagens ganske grundige trim, fortjente vi alle en godbit før sengetid. Så vi kjøpte crepes til ungene på en utebod. Stor suksess hos alle barna. En svær tynn pannekake med Nutella inni. Yum yum :D

Så, i morgen er det Disneyland da :) Hvis vi klarer å komme oss ut av senga og opp på beina igjen :)