Harry Potter :) sånn etterhvert ihvertfall...

Jojomensann, nå har vi vært på susetur igjen!! Erremulig, sier bare jeg. Planen var jo å dra rett til Watford og Harry Potter studioet i dag. Ifølge infoen på siden til touren så kunne vi ta tog fra Victoria via Euston og til Watford. Men da vi skulle bestille billettene på stasjonen, så fantes det ingen alternativer med togbytte på Euston. Vi kunne derimot komme til Watford via Clapham Junction. Så, åkai, da tok vi den veien da. Samme for oss liksom. Og vi var ute i goood tid også. Togturen til Clapham gikk knirkefritt, og vi hoppet kjapt av toget og fant en som jobbet på stasjonen for å spørre hvilket spor toget til Watford gikk fra. Joda, det gikk fra plattformen to hakk bortenfor der vi sto - MEN vi måtte forte oss, for det toget gikk om få strakser. Jaja, vi peisa avgårde med tvillingvogna vi, inn i heisen, over gangbrua, ned med heisen igjen - og så toget forsvinne i det fjerne. Rakkern da.. så vi spurte en hyggelig mann når neste tog gikk, og det var om en time! Og her starta kaoset, og tidsskjemaet sprakk så det ljomet etter.

Vi gikk opp til stasjonsbygningen og spurte en hyggelig indisk-født politimann med tidenes tøffeste snurrebart om hvor langt det var til Watford, og om det var en ide å ta taxi. Nei, det ble altfor dyrt mente han. Og andre togstasjoner med tog videre til Watford det fantes ikke i mils omkrets. Hmm merkelig. Men den stakkars mannen hadde evig nok med å holde igjen dørene på stasjonen i vinden, så han tenkte kanskje ikke helt klart der og da. Vi gikk ut og fant ut at eneste alternativ da var å faktisk bruke 5-6 hundrelapper på taxi ut. Vi måtte jo være der til 12. En taxi kom etterhvert og duden som kjørte ble alvorlig forskrekket da vi sa vi skulle til Watford. Ikke visste han helt hvor det var, og ikke var han sikker på om det i det hele tatt gikk an å ta taxi så langt, virket det som. Tydeligvis ikke særlig lokalkjent han klumpen der. Men en stasjon vi kunne ta toget fra, det kunne han fikse! Så vi heiv oss i taxien og satte kursen mot Euston, hvor vi jo opprinnelig hadde planlagt å ta toget fra. Taxisjåføren var nok ikke helt på nett og hadde også mistet retningssansen for vi krysset blant annet Themsen ved Big Ben selv om Clapham jo er laangt nord for London sentrum og Euston også ligger i den nordre enden. Og til alt overmål måtte han stoppe og fylle bensin..OG kjøpe seg en avis han kunne lese hver gang vi stoppet for rødt lys. Undelig skrue. En god halvtime senere, og et par hundre kroner fattigere, kom vi endelig fram til Euston.

Vi hadde jo egentlig allerede billetter til toget, så vi måtte spørre en kundeservice-dame om vi kunne få booket dem om. Det gikk forsåvidt greit det, etter himla mye om og men og rot fra hennes side.Og mens jeg sto der og ventet på henne, så hadde jeg god underholdning av å høre på diskusjonen i luken ved siden av meg, hvor en kineser prøvde å booke en togbillett til ett sted og den indiske duden på innsiden av luka ikke klarte å forstå hva kineseren mente. Inderen mente at det var Tottenham kineseren ville til, men det var det tydeligvis ikke. Diskusjonen gikk frem og tilbake, helt til en heller forbanna kineser trampet avgårde uten togbillett. Så sier damen i luken på den andre siden av meg tørt: "han sa han skulle til North Hampton". Inderen trakk bare på skuldrene og sa: "jaja, da kommer han vel tilbake om et par minutter". Utrolig komisk for meg som ikke hadde noe bedre å ta meg til enn å vente. Men SÅ var billettene klare, og damen ba oss løpe for livet, for det var fire minutter til toget skulle gå. Jisses da, med barnevogn og alt. Takkskarruha liksom. Vi sprinta avgårde i en helt vanvittig fart, og fant riktig perrong og riktig tog. Men dørene lot seg ikke åpne. Mens vi løp trykte Tiril på alle dørene vi passerte, uten at noe skjedde. Og godt var egentlig det. For da vi kom halvveis ned langs toget, så så vi at de bakerste togvognene ikke en gang var kobla til, og i den fremre halvdelen sto dørene vidåpnet. Skulle jo tatt seg ut om vi hadde klart å komme oss ombord i de bakre vognene, og så hadde toget kjørt mens våre vogner sto igjen på stasjonen. Lurt å følge med kanskje?

Herfra gikk togturen helt utmerket, og et kvarter senere kunne vi hoppe av toget på Watford og komme oss over på Coach-bussen som skulle ta oss ut til filmsettet. Forsinket, men allikevel heldigvis velkomne, siden det var lavsesong. Selve omvisningen på studioet kan ikke kalles annet enn magisk. HELT fantastisk. Den vil vi anbefale til alle som legger turen til London og omegn. Litt bilder følger her:

Togturen tilbake til Euston gikk knirkefritt, og vi valgte å rusle et par kvartaler bort, for å finne Kings Cross stasjon og plattform 9 3/4. Vi fant den også, og fikk foreviget den med et bilde.

Etter det så tenkte vi at vi skulle ta undergrunnen til Piccadilly for å gå på Hard Rock Cafe og spise. Vi fant ingen sone-kart over undergrunnen noe sted, så for å unngå å gå på en smell, kjøpte vi billetter til sone 1-4. Først litt senere innså vi at vi bare trengte billetter til sone 1. Woopsann, der gikk det noen ekstra pund i vasken, men vi kom da ihvertfall til Piccadilly. Så var det å finne Hard Rock da...vi gikk og gikk og gikk og gikk. Vi fulgte en app på telefonen til Finn Magne, i stedet for å bruke kart i papirformat, og for å si det sånn, den appen var rimelig løgnaktig. Til slutt følte vi at vi nærmest gikk i ring. Men til slutt fant vi da fram. Hard Rock i London er virkelig godt gjemt. ingen stor,prangende fasade. Bare en liten baldakin som tilsa at Hard Rock lå i denne gaten. Inne var det derimot veldig stort og romslig. Og maten var jo vanvittig god som vanlig. Den ene av staben vurderte vi å ta med oss hjem og sette på peishylla, for han var så fantastisk funny og energisk. Men det er ikke sikkert han ønsket å få seg en karriere som peishylle-pynt i Norge, så vi lot ham bli igjen.

Nå var vi så lei av å suse oss bort, at vi bare heiv oss i en taxi og susa hjem til Pimlico og Caswell Hotel. Og her sitter vi da. Trøtte i trynet og mette av inntrykk. I morgen er atter en dag, og da skal vi til Tower of London. Med forbehold om at vi faktisk finner veien denne gangen...