litt shopping før hjemreisen

Alle påstår jo at London er en super shoppingby. Det hadde vi faktisk ikke sett stort til mens vi var der. Det var noen spredte butikker med ok prisnivå, og tonnevis med svinedyre designerbutikker. Men liksom ikke noe å shoppe i for oss. Så jeg søkte litt på nettet, og der fant jeg gullgruven! En enorm butikk på Oxford Street som heter Primark. Den har alt av klær, sko, vesker og tilbehør for hele familien og alle typer smak og stil. Og prisene...helt latterlig lave. Man kan kjøpe plagg for så lite som 1 pund der! Så dit bestemte vi oss for å legge turen den siste dagen vår i London. Vi skulle allikevel ikke med flyet før sent på kvelden.

Før vi ruslet avgårde, pakket vi alt av bagasje og satte det igjen på hotellet. Mens twinsa storkoste seg med å spise opp de siste druene vi hadde igjen. (legg forresten merke til det utrolig vakre gulvteppet på rommet vårt hehe)

Første stopp for dagen var vaktskiftet på Buckingham Palace. Det krydde av folk der, de fleste asiater, føltes det som. Så en veldig hyggelig politimann henviste oss til en plass ved fontenen som var perfekt for at barna også skulle få se det som skjedde. Vi stusset litt over at vi ble plassert langt unna gjerdet rundt slottet, men politimannen forsikret oss om at der inne så man ikke stort allikevel. Nåvel, det var nok litt feil, men vi fikk allikevel med oss en stor dose pomp og prakt og hornmusikk. For det er ikke lite styr og ståk rundt det vaktskiftet, for å si det sånn. Ganske stilig for et korpshjerte det der :)

Han forrerste her må være VELDIG erfaren...for han kan jo umulig se hvor han går? Bjørneskinnslua henger helt ned på neseryggen på duden, så med mindre det er kikkhull I lua hans, så går han fullstendig i blinde. Og jeg har SÅ lyst til å klappe de luene deres!!! Men jeg tror kanskje ikke det hadde vært noe særlig populært...."kan jeg få klappe lua di?"...naah, jeg lot den klokelig ligge.

Etter vaktskiftet var overstått, så satte vi kursen mot Primark. Oppover Constitution Hill, bortover travle Park Lane, og der, i all sin prakt, lå Primark. Dæven døtte for en butikk! Jeg må si jeg aldri har sett så mange klesplagg samlet på ett og samme sted før. Men, så har jeg jo heller ikke vært i klesskapet til Victoria Beckham. Jeg tipper det er større.

Vi lot tenåringene våre få frie tøyler til å gå rundt og kikke og plukke med seg litt klær som de ønsket seg, mens vi tok med oss twinsa på Pizzahut som lå vegg i vegg. Vi fikk spist litt, og drukket litt, og så var det vår tur til å gå opp og handle, mens jentene fikk lov til å lunsje helt alene på Pizza hut. Det virket som de var superfornøyd med den løsningen. Shoppingen var krevende, med myyye folk og etterhvert en veldig tung handlekurv, men til slutt kom vi oss til kassa og betalte både for klærne og den nye digre bagen vi kjøpte med oss for å frakte klærne hjem i. Og en proppfull diger bag med klær betalte vi bare latterlig lave 250 pund for. Så hit vil vi igjen ja! Det er jo billigere å fornye garderoben med å reise til Primark med fly og overnatting, enn det er å kjøpe samme mengde klær på HM hjemme i Norge. Helt vanvittig!

Vi heiv oss i en taxi og fikk hentet bagasjen vår, før vi ble sluppet av på Victoria Station. Vi kom oss på første og beste ekspresstog til Gatwick, og det var stappfullt. Men vi fikk henvist en egen plass hvor vi fikk plass til både tvillingvogna og alle koffertene våre. Veldig hyggelig personale :)

Krøllet begynte først da toget stoppet på Gatwick. Alle strømmet av toget, og Finn Magne gikk først ut med tvillingvogna. Det skal sies at de britiske togene IKKE er dimensjonert for en dobbelvogn, så det er trangt og knotete å komme av og på. Vi jentene fulgte hakk i hæl med alle koffertene våre. Og så smalt togdøra igjen rett foran nesa på oss! Heldigvis fikk Finn Magne varslet konduktøren, så døra ble åpnet igjen og vi kom av også. Vi hadde vel ikke i vår villeste fantasti trodd at de skulle stenge og kjøre videre SÅ raskt, med et tog stappfullt av mennesker som åpenbart skulle ut på reise, med kofferter og det hele.

Vi gikk for å sjekke inn bagasjen vår, og der ble det pluder med en sur kjærring som for det første ikke ante at babyer hadde lov til å ha med seg innsjekket bagasje, og for det andre sendte hun avgårde den ene kofferten får uten bagasjelapp på. Vi gjorde henne oppmerksom på det, og da ble hun sur på oss fordi vi hadde satt neste koffert på båndet før hun ble klar. Men altså, hallo...det er ikke bagene som kjører samlebåndet, det er HUN som fysisk trykker på en knapp og sender koffertene avgårde. Hadde nok en dårlig dag på jobben den dama. Og til alt overmål var det henne vi møtte på da vi skulle boarde flyet også. Men da var hun adskillig flatere og mer ydmyk ja.En ting kan forresten norske flyplasser lære av de utenlandske - la småbarnsforeldre ta med vogna HELT til gaten. Det forenkler livet betraktelig. Vi har aldri fått lov til det på flygninger FRA Norge, men alltid på flygninger TIL Norge. Så se og lær kjære norske flyplasser!

Flighten hjem gikk strålende, og vi ankom Torp rundt halv 12 på kvelden. Og idet vi gikk for å hente bagasjen vår, så kom varslingen over høyttaleranlegget om at flyplassen stengte ved midnatt. Altså hadde vi seks minutter på oss til å få bagasjen på tralla, twinsa i vogna, komme oss ut, hente bilen og pakke alt sammen i bilen. Det lot seg i grunnen ikke gjøre. Men den hyggelige vekteren sa at vi bare skulle ta det med ro og hente bilen, så kunne jentene vente i ankomsthallen med twinsa og bagasjen. Det ville jo vært enkelt nok det, hadde det ikke vært for at parkeringslappen vår var søkk vekk. Jeg var sikker på at jeg hadde lagt den igjen i bilen, for den trenger man jo ikke mens man er i utlandet. Og Finn Magne var sikker på at jeg hadde tatt den med meg. Så der sto vi da, ved bommen på Torp, uten å komme noen vei. Finn Magne ringte på en vakt, og omsider kom det en fyr som så ut til å ville hjelpe. Og i samme sekund fant Finn magne ut at han skulle ta en titt i sin kortholder, for å se om billetten kunne være der. Og guess what...der lå den....mannfolk altså.

Så ungene ble hentet, pakket i bilen og så susa vi hjem til Kjerringvik igjen. Det skal innrømmes at det var deilig å legge seg i sin egen seng, og supert å få Emma og Theo hjem fra skolen i dag også.

Men en ting er sikkert: WE LOVE LONDON! Vi skal tilbake, uten tvil :)