Livet som tøffel

Tøffel er jo ganske synonymt med myk, fluffy, varm hygge. Men hvordan føler egentlig selve tøffelen seg? Foten er comfy, varm og ivaretatt. Men tøffelen stakkars, den blir tråkket på, svettet i, sparket vekk og dratt rundt i dritten. Er den riktig uheldig så blir den også knasket hemningsløst på av en litt dårlig dressert hund, før den ender sine dager i søpla. Vel, kanskje attpåtil med en retur eller to inn i varmen igjen, før det for godt er game over på en eller annen søppelfylling.

Så, den menneskelige tøffelen har litt samme livsløp som den gode, gamle filttøffelen. Den gir varme og komfort i massevis, helt til eieren blir lei og ønsker seg en mindre traust modell, som for eksempel åpne og luftige Birkenstocks. Da blir den sparket vekk. Dritten sitter jo fortsatt fast på den menneskelige tøffelen. Men den blir værende i nærheten for å være tyggeleke for bikkja, mens den gamle eieren vimser rundt i sine overprisede nye sandaler. Og så blir den kastet ut. Men kanskje den blir tatt inn i varmen igjen, hvis den tidligere eieren synes de kan ha nytte av den. Men til syvende og sist ender den menneskelige tøffelen på den store dynga av andre forkastede mennesker.

Kjære tøffelmenneske. Den tidligere eieren din eide deg egentlig ikke. Den brukte deg. Så lenge den hadde bruk for deg. Den slet deg ut, dro deg gjennom dritten, men du har allikevel verdi, skjønner du. Gjenbruk er i vinden som aldri før, og med en skikkelig rens har du fortsatt mye potensiale i deg. Men, for det er et men. Rensen må være grundig nok til å fjerne den tidligere eieren fullstendig. For de restene forurenser et nytt eierskap.

Og mange av oss husker vel Tøfflus. Den fine, single tøffelen med nysydde sømmer, kronisk putesveis og en avhengighet til persille. Hvis rensen ikke virker og ingen ny eier melder sin interesse, så bli en Tøfflus. Alle liker Tøfflus. Og du må ikke like persille allikevel.