She`s baaaack

Det høres jo ut som en middels trussel. Jeg tror ikke det er det. Kanskje en bitteliten trussel mot de som ikke takler direkte tale, sære måter å se ting på, og en kronisk tastaturdiare som ikke kan kureres uansett hvor hardt man prøver.

Men fakta er, at nå har jeg holdt fred alt for lenge. Jeg har visst drevet med det som folk flest kaller livet. Det vil si mer eller mindre vellykket oppdragelse av en haug med tenåringer (jeg oppdro de litt før de ble tenåringer også altså), jobb, korps.. you name it. Det har gått unna ja. Det jeg derimot ikke har drevet med, er reising. For det har jeg ikke hatt tid til. Vel, det var tidenes største løgn. Sannheten er at flyskrekken har overtalt meg til at hjemme definitivt er bedre enn ett eller annet sted mellom himmel og jord. Altså, jeg har reist, men slettes ikke med ustabil, humpete metallrør med vinger. Nope. Kanskje gjør jeg det igjen en dag. men EN dag er definitivt ikke i dag. Ikke i morgen heller.

Så hva har man å blogge om da man ikke reiser. Nei det lurer jeg til tider på også. Mine rare betraktninger av livet? Tja, hva er det verste som kan skje? En ørliten tur i musikkbuss med hvit klem-deg-selv-frakk og snille mennesker som putter hvite små sukkertøy i meg for at livet skal se normalt ut? Jaja, det kan jo bli et blogginnlegg av det også, i min verden. Eller at folk rundt meg tenker - jøss - er det sånn hodet hennes funker? Det kan resultere både i anerkjennende nikking, og panisk hoderisting. Og helt ærlig, begge deler ville underholdt meg like latterlig mye.

Men nå er det ikke sånn at min egen galskap nødvendigvis er det mest bloggverdige som skjer i livet. Det er minst like mye andres galskap. For jeg har fortsatt en iboende forkjærlighet for å se på verden og bli underholdt av alt det merkelige mennesker gjør og sier. At det så blir prosessert gjennom min hjerne, og kanskje uheldigvis kommer til å treffe tastaturet mitt, DET kan ikke jeg helt klandres for. Og jeg lover, jeg skal holde alle anonyme. Jeg skal ikke synke så dypt som til å navngi de jeg blogger om. Jeg tenker jo som så jeg, at treffer det så treffer det, og da er det vel en grunn til det da? Da kjenner jeg at jeg ikke helt klarer å ta på meg skylden altså. Da er det kanskje på tide å ta en liten omvisning i sitt indre for å se hvor i alle dager den blinken jeg traff sitter.

Neida, for det meste er jeg snill og vennlig. Om enn kanskje noen ganger bittelit sarkastisk og ironisk. Men, jeg har heldigvis også evnen til å ha selvironi, så bare rolig, jeg lar det like gjerne gå utover meg selv som andre. Det er nå en gang sånn, at i en stor ungeflokk, så er det vel knapt den ting jeg ikke klarer å le av med meg selv lenger. For ungene har flira av det mange ganger allerede. Godt de ble utstyrt med en sunn sans for humor ihvertfall. Selv om det noen ganger går utover det mennesket som faktisk satte de til verden. Jaja, det betyr vel bare at vi er i slekt da, tenker jeg.

For de som foretrekker en rolig verden med blondekanter og solide skylapper og nisselua tredd godt ned i øynene, så vil jeg på det varmeste oppfordre til å scrolle seg videre gjennom alt det andre det store intet-nettet har å by på. For her er det dårlig med blondekanter dessverre. Rosablogger har jeg aldri tenkt å bli. Heldigvis. Jeg kler ikke rosa. Ikke blonder heller. Og med blendingsgardiner og skylapper er det altfor fort gjort å sparke lilletåa borti bordet eller snuble i ei bikkje som tilfeldigvis ligger henslengt der det egentlig ikke er plass. Så nei, her er det rene ord for penga. Og skal du på død og liv lese videre - så still med åpent sinn da. Krenkekapper er uønsket her inne.