Den ikke så rolige dagen allikevel

Planen i dag var å ta det stille og rolig, fram til vi skulle på VIP-åpning av Jula i Sandefjord på kvelden. Men så feil kan man ta gitt. Dagen ble alt annet enn rolig, men det er jo egentlig bare positivt for slike som meg, som har litt lopper i blodet.

Etter jeg postet første innlegg på bloggen i dag, så ble jeg oppringt av Østlandsposten som ville lage en sak om korpsrekruttering og det å være korpsmamma. Jeg sa selvfølgelig ja til det, for dette er jo en sak jeg brenner for. Så en journalist kom hjem til oss på ettermiddagen og tok bilder av meg og de to korps-ungene våre i full uniform. De ble noe forvirra da de bare rakk inn døra før jeg ba dem hive på seg korpsuniform, men de tok det med veldig godt humør. De syns jo det er stor stas å komme i avisa :) Journalisten fikk tatt sine bilder, og til onsdag kommer nok saken i ØP. Han ville bruke bloggteksten min hovedsaklig, og det tar jeg som et stort kompliment :)

Så var det Jula-åpning da, men først måtte jeg en tur innom Lises Møbler i Sandefjord. På vei ut døra oppdaget jeg at bilnøklene mine var søkk vekk. IGJEN! Og når mine nøkler forsvinner så er det bare en som kan være skyldig. Min bedre halvdel. Han hadde kleptomanpølsene på nøklene i går kveld, og hadde som vanlig ikke lagt de på plass etter seg. Jeg lette meg halvt ihjel mens svigermor og to unger satt i hennes bil og venta, og tre unger satt i min bil og venta. Og tydeligvis var jeg komplett blind, for jeg fant ikke nøklene noe sted. Jeg ringte til gubbis, mildere forbanna, men han var jo opptatt på jobb og tok ikke telefonen. Imens gikk Tiril inn for å bare sjekke en siste gang. Og hun fant nøklene. Midt på spisestuebordet. Litt selvrettferdig måtte jeg jo bare tenke "jah det var det jeg sa. Han hadde ikke lagt de på plass". Akkurat der og da satt innrømmelsen om at jeg var møkka dårlig til å lete, veldig langt inne ;)

Lises Møbler ja. Det var der jeg var. Lise har det mest utrolig flotte utvalget av møbler, interiør og litt klær også, og jeg hadde hørt noen rykter om at Lise også forhandler Lisbeth Dahl lysekroner. Og jeg ønsker meg veldig veldig en ny lysekrone til spisestua da vi flytter! Så jeg måtte jo innom og sjekke pris. Og jada, Lise har dem hun, og prisen er det absolutt ikke noe å si på. Dette er drømme-lysekronen:

Åh, det er lov å drømme, ikke sant? Det finnes en fin elektrisk kandelaber i samme stil også, som gjerne skulle fått et godt hjem hos meg, men vi får se sann ;)

Nåvel, så bar det videre til Jula. Det var tjukt av biler utenfor, og securitas var på plass for å holde styr på folket. Om det var fordi Jula åpnet eller fordi Morten Vestly spilte utenfor, DET vet jeg ikke. Men jeg vil anta at det var Jula som var hovedattraksjonen akkurat da. Inne på Jula krydde det av folk, og det sto en kar i dress og delte ut kataloger da vi kom. hvem han var vet jeg ikke, men jeg går ut fra at han var ganske høyt opp i sjefsrekka ihvertfall. Rett innenfor gangen ble vi møtt av Jula-ansatte som delte ut godteri til ungene. Tvillingene var lykkelige som bare det, der de satt i handlekurven til bestemor med hver sin pose med Ahlgrens bilar. Og for å si det sånn...det ble ikke de siste posene med bilar de fikk. To poser til til hver fant mystisk nok veien opp i kurven til dem. Og utrolig nok var det ikke bestemor som sto bak alle posene hehe. Det var noen andres skyld også. Innimellom ;) Min kjære var pent plassert bak en disk hvor han pusha Jula-kort, eller..pusha gjorde han vel ikke, for de fleste ba forsåvidt om å få dem hehe. Men han ga dem kortene ihvertfall :)

En litt vittig (eller pinlig) situasjon holdt på å oppstå da jeg kom på Jula, for jeg hadde snakket med Kine tidligere på dagen og sagt klart fra at hun skulle IKKE finne på å møte opp på Jula i den gule Picachu-kigurumien sin. Og da jeg rundet første hyllerad på Jula, så ser jeg en gul rompe som lyser mot meg fra hylleraden på motsatt side. Jeg var på god vei til å gi den gule stussen et velrettet, men forsiktig spark, da den gule greia reiste seg opp, og viste seg å være Ole Brum og ikke Picachu. Woopsi! Det var ikke jentungen min i det hele tatt gitt! Men man kunne seriøst tatt feil av de gule lodne rompene. Jeg tusla ihvertfall bare diskret videre, og takket høyere makter for at jeg ikke hadde fullført planen om å tuppe dyret opp i kassa den sto og rotet i. Det kunne jo fått uheldige konsekvenser. Og tenk som det hadde sett ut da...å tuppe til Ole Brum rett foran øya på småungene mine..nei huffameg... For de som ikke vet hva en Kigurumi er, så er det en hel-drakt som skal få deg til å se ut som ett eller annet vesen. Kine har blant annet Picachu og flodhest-kigurumi. En onepiece med latterlige haler og ansikt rett og slett. Teit plagg. Veldig teit.

Vi susa rundt mellom hyllene og kikka på alt det rare, billige, morsomme og praktiske de har på Jula. Altså, dette er jo den ultimate butikken for hele familien! De har jo noe for absolutt alle! Ønskelista vokste i faretruende tempo fra alle kanter, men vi får se hvilken ende vi begynner i, og hva som er bare "har veldig lyst på" og hva som er "fornuftig å ha". Det er lett å la seg rive med gitt. Og det er faktisk litt moro å la seg rive med da det er så rimelige priser også :) Svigermor fikk kjøpt seg trillebår til en snau hundrelapp (jah, DET er billig det!) og litt andre greier som hun trengte. Så da var hun fornøyd :) Jeg peilet meg inn på en kjempefin tretønne-fontene blant annet. Den er så fin! Men så har de en annen fontene-sak som også er fin...valgets kvaler...begge? Nei, kan jo ikke ha to fontener...det går jo ikke..eller gjør det...kanskje? Disse to står det mellom ihvertfall:

Tiden fløy fort mens vi vimset rundt mellom hyllene, og da det var på tide å komme seg hjemover klarte jeg å glemme en unge! Utrolig nok glemte jeg den mest skravlete og mest fargerike av dem alle. Jeg glemte Kine faktisk. Så jeg måtte inn igjen, og presterte, idet jeg sprang forbi jentene i inngangspartiet, å si at jeg hadde glemt den ene ungen min. De flira godt da, og de flira enda bedre da jeg kom trekkende med Kine, av alle. For det er egentlig umulig å glemme igjen Kine. Hvis man ikke ser henne, så hører man henne ihvertfall. Utrolig klønete av meg.

Nåvel, vi kom oss hjem, alle sammen, og fikk i oss litt mat og greier også. Og når jeg ser tilbake på dagen, så har dagen min vært preget av bloggen hele veien. Først fikk jeg overstrømmende behov for å blogge om korpssaken, så var ØP interessert i historien min, og til sist har jeg opplevd at ikke mindre enn tre stykker (to av dem ukjente for meg inntil i dag), startet en samtale med "Jeg leser bloggen din". Jøsses...er det noen som leser røret vårt også altså?? Sånn bortsett fra svigermor og Gry hehe. Det er koselig da :)