En korpsmammas bekjennelser

Nå er det jo snart 17. Mai igjen, med skoletog, brus, is, pølser, bunader og ikke minst korpsmusikk. Hvordan ville 17. Mai vært uten korpsenes deltagelse egentlig? Kan vi i det hele tatt forestille oss skoletoget uten korps? Jeg ihvertfall ikke det. Det hører jo med, enten man liker korpsmusikk eller ikke. Det er en helt naturlig del av 17. Mai feiringen i Norge. Desverre viser et kjapt søk på google at det er flere bygder og småbyer som må gå over til korps-på-boks, det vil si boomblaster, i stedet for et ekte korps. Eller de må importere svenske korps til 17. Mai. Det må være en ganske trist opplevelse. Ingen boomblaster kan gi det samme inntrykket som et virkelig korps kan. Langt derifra.

Det mange kanskje ikke tenker over, er at mange skolekorps i Norge sliter kraftig med rekrutteringen. Og det er ikke barna som ikke vil. Det er foreldrene som protesterer! Og jeg skal innrømme at det får meg til å lure på hva i alle dager som er problemet med å være korpsmamma. Hvorfor vil foreldre frata ungene sine gleden over å spille i korps? Fordi de ikke liker korpsmusikk? Fordi de lever i den villfarelsen at korps innebærer masse dugnadsarbeid eller konserter i ett kjør? Jeg forstår det virkelig ikke.Er det riktig at våre negative holdninger skal hindre barna våre i å holde på med en fritidsaktivitet de virkelig har lyst til? Som et eksempel, så kan jeg innrømme at jeg virkelig misliker fotball. Så til de grader! Men om mine unger har lyst til å spille fotball som fritidsaktivitet, så skal da virkelig ikke jeg stå i veien for det fordi jeg selv ikke liker fotball? Det er jo ikke MEG det dreier seg om, det er barnet mitt. Og det samme gjelder for korps. Det er ikke vi foreldre som spiller i korpset. Men vi bør være i stand til å støtte våre barn hvis de ønsker å spille i korps, ikke sant?

(Vår aspirant-pode på sin første marsjering)

Jeg har selv to barn i korps. En spiller baryton i aspirantkorpset til Tjodalyng Skolekorps, og ei spiller trommer i juniorkorpset. Jeg sitter i styret i korpset, og far i huset sitter som leder av festivalkomiteen i korpset. Så vi har begge beina solid plantet i korpsbevegelsen, og kan hermed avkrefte alle skumle rykter og gamle vrangforestillinger om hvor mye slit det er å være korpsforeldre. Det er veldig veldig lite dugnadsarbeid i forhold til andre fritidsaktiviteter. Ekstremt lite, vil jeg nesten si. Ikke må vi opp tidlig hver helg i sesongen for å dra på turnering og cup heller. Det er noen konserter i løpet av året, og det er kjempestas å se hvor stolte og flinke ungene våre er da de opptrer for foreldre og andre. Ikke er det dyrt heller. Det er billigere å ha barn i korps enn i håndball, fotball, på danseskole eller hva det nå skal være. Det koster jo litt, men det finnes jo knapt noen fritidsaktiviteter som ikke koster penger. Og så sosialt som det er! Det er et veldig godt samarbeid mellom foreldrene i korpset, og på alle tilstelninger er det alltid veldig hyggelig. For ikke å snakke om hvor hyggelig vi har det på turer! Korpstur ER moro. Uten tvil. Både for voksne og barn. Forresten er det vel korpsene som reiser på de fineste og lengste turene når de først er ute og farter ;) Ikke noe minus det heller, spør du meg. Vårt korps reiser blant annet til Italia til neste år. Det tror jeg ikke hverken fotballen eller håndballen har noen større planer om.

(tjodalyng skolekorps)

For ungene er korpset en sosial arena hvor det er plass til ALLE. Det er ikke noe konkurransepress som skiller mellom de som er på topp og de som er på bunn. Alle har like muligheter, alle blir tatt vare på, og det er et fantastisk samhold på tvers av aldersgruppene. Det kan heller ikke mange andre fritidsaktiviteter skilte med. Den eneste andre jeg kan komme på, som har det samme miljøet, fritt for aldersskiller og ferdighetsskiller, er 4H og speideren. Mobbing er et ikke-eksisterende fenomen i skolekorpsene, ihvertfall så langt som jeg har sett. Man får venner for livet, og det er aldri noen som blir satt utenfor eller ikke valgt. Det er som sagt plass til alle. Ungene er så stolte at de nesten tipper over den dagen de får utlevert uniform og instrument.En annen ting er at man faktisk aldri blir for gammel for å spille i korps. For gammel for skolekorpset - ja - men man kan fortsette å spille så lenge man bare vil, i ungdomskorps, voksenkorps og veterankorps. Så her blir ingen sparket ut fordi de går ut på dato :)

Kjære dere som nekter barnet deres å spille i korps, vil dere miste korpsmusikken på 17. Mai? Vil dere heller bytte det ut med en boomblaster med nasjonalsangen, eller total stillhet? Hvorfor vil dere ikke la barnet deres lære noter, lære å mestre et instrument og oppleve gleden av samspill, både musikalsk og sosialt? Jeg forstår det bare ikke... Det er klart det er barn som ikke har lyst til å spille i korps også, og det må jo være opp til hvert enkelt barn. Men de som virkelig har lyst da? Hvorfor sier foreldrene nei? Er det ikke status å spille i korps? Eller er det fordi dere er redde for at dere må opp tidlig på 17. Mai? Isåfall kan jeg fortelle dere at det som regel ikke er noen forskjell på hvor tidlig man må opp, om man har korpsunger eller om man ikke har det. For unger er som regel mer enn klare for å rivstarte på 17. Mai uansett, så opp må dere ;)

(bilde fra Danmarks-treff 2010)

Jeg er ihvertfall en stolt korpsmamma. Og en korpsmamma som er veldig glad for at ungene mine ønsker å spille i korps. Jeg har spilt selv også, for mange mange år siden, men det er ikke det som gjør at jeg er så glad for at mine unger velger korpset. Jeg er glad for at de velger korpset fordi det er en arena hvor de kan få lære seg musikk, ha et sosialt samspill som er ganske unikt, de får reise på turer, oppleve festivaler, ha det moro på seminarer og de bidrar til at vi ikke mister korpsmusikken i gatene på 17. Mai. Jeg elsker å være korpsmamma, og jeg elsker å sitte i styret i korpset. Når atpåtil styremøtene er en hyggelig affære, så sier vel det litt om det gode miljøet i korps? Jeg er forøvrig også med og driver skolekorpsfestival sammen med familien min. Hver eneste sommer. I år er det 25-års jubileum for Nordsøfestivalen faktisk. Og vi ser det samme der også. Det fantastiske samspillet mellom aldersgruppene, det gode samholdet mellom barn så vel som voksne, og den store gleden ungene har av å spille i korps. Og disse korpsmammane og korpspappane som er med på tur, synes også det er stas å være korpsforelder. Så det er nok ikke bare jeg som er farget av min oppvekst. Norge er ikke det samme uten skolekorpsbevegelsen, så prøv å la barnet ditt få en sjanse, dersom barnet har lyst til å spille i korps. Ta skrittet ut i det, vurder det, og vær velkommen til det hyggelige samlingspunktet i by og bygd. Jeg tror 99% av dere vil bli veldig positivt overrasket om dere bare tør gi det en sjanse :)