En slækk dag i Alanya og retur til Side

Vi våknet faktisk i litt fornuftig tid og hadde en stille og rolig morgen med frokost og pakking. Nåja, det var jo ikke så mye å pakke selvfølgelig, men det som var, hadde jo de søte små hjulpet til med å spre godt utover leiligheten på La Morale. Sola skinte, og det så ut til å bli en deilig dag i Alanya. Vi tok bilen fatt og kjørte litt på måfå rundt i Alanya, bare for å kikke. Og så fant vi hovedgata, hvor vi egentlig tenkte vi skulle parkere og shoppe litt. Men, vi så til vår store skrekk noen gulkledde menn som gikk langs hovedgata og så ut til å sette bøter på hver eneste bil bortover gata. Så vi turde ikke ta sjansen på å få en fet bot for feilparkering så lenge vi hadde leiebil. Senere på dagen fikk vi jo forklaringen på de gule mennene...de er vandrende parkometre, så de legger en lapp på ruta di da du parkerer, og så betaler du dem før du kjører igjen. For en finurlig måte å gjøre det på. Jeg trodde jo faktisk det var billigere å lønne et metallparkometer og en liten håndfull parkeringsvakter, i stedet for en haug med kylling-menn. Jaja, hva vet vel jeg. Vi kjørte i stedet nedover i noen av sidegatene, med noen heftige u-svinger og litt kjøring mot enveiskjørte gater. De innfødte ville vært mektig stolte av oss! Og så sto vi plutselig utenfor Henrys Tattoo igjen! Vi var nok litt i overkant stolte over å ha klart å finne Henrys helt på egenhånd, siden vi rota så fælt dagen før. Så vi parkerte utenfor der, og tok bein og barnevogn fatt opp til hovedgata. Og selvfølgelig gikk vi rett i fella og ble huka inn i en diger klesbutikk. Og han hadde ALT han. Akkurat som absolutt alle de andre. Men fyren spanderte ihvertfall te på oss, en underlig grønn te som var lagd av noe som så ut som avblomstra stokkroser. Den smakte vel ikke spesielt godt, men det sa vi ingenting om. For å slippe unna fyren igjen unnskyldte vi oss med at vi skulle ned og møte Linn på tattoo-studio.I stedet gikk vi ned til en annen sidegate, hvor vi endte opp med å handle litt til til noen som venter på oss hjemme i Norge.

Ei bråkebøtte som sto og tøffet seg inne på museumets område

Da vi kom ned til Henrys Tattoo igjen, var Linn og kjæresten på plass de også. Så vi satt og skravlet litt mens ungene fikk løpe litt rundt på fortauet. Og ordet nei er ikke mulig å høre tydeligvis. Om vi sa nei, så sprang de bare videre - hver eneste gang. Så til slutt var det like greit å stroppe dem fast i vogna igjen, og prøve å finne noe mat. Linn skulle være med å spise, men det kom en kompis av henne som hun skulle vise fram noen leiligheter til. Og Linn har gått over til tyrkisk tid. Så fem minutter betyr overhode ikke fem minutter her nede ;) Men vi andre gikk for å spise ihvertfall. Veldig god mat, og veldig hyggelig personale var det på restauranten vi valgte, men de stakk hele tiden av med twinsa, så de fikk ikke akkurat spise i fred og ro. Men det var jo moro for dem da, så mat kunne vi fikse til dem senere. Ikke minst var det litt deilig å spise i fred og ro for en gangs skyld, mens ungene lekte med servitørene i restaurantens lekerom. Linn kom også etterhvert, men da hadde vi allerede spist ferdig.

Resten av dagen tilbragte vi delvis på Henrys og delvis på diverse butikker rundt om. Heis i butikkene har de ikke hørt om i Tyrkia forøvrig..heller ikke rulletrapp..så vi fikk et par solide bærerunder i løpet av dagen. De små tassene våre begynner å bli tunge gitt! Vi innså også etterhvert at det er fler tyrkere som snakker skandinavisk i Alanya enn de fleste andre steder. Ofte en salig blanding av de skandinaviske språkene, men allikevel. noen av dem er det nesten ikke mulig å høre at er innfødte tyrkere. Vi fikk også oppleve Linn i action med å pierce et par danske snuter, med sånn oksering under nesa. Det som egentlig overrasket meg mest, var at jentene stilte seg opp foran speilet etter på og utbrøt "nå ble vi vakre". Ehm...nei. Ring under snuta ER ikke pent altså...kyr kler de ringene godt, men neimenn ikke jenter. Sånn bortsett fra at vi får noia av folk med ring i nesa, så gjorde Linn en utmerket jobb ihvertfall :) så nok en gang kan vi trygt anbefale Henrys Tattoo i Alanya. Der får man jobben gjort profesjonelt og trygt.

Henrys Tattoo og stellerom? jaja, må man så må man ;)

Da sola gikk ned satte vi oss i bilen og kjørte mot Side igjen. Den stakkars hotelleieren i Side måtte jo lure fælt på hvor i alle dager nordmennene hans hadde tatt veien. Planen var å spise middag da vi kom til Side, så vi kjørte for det meste hovedveien tilbake. Det var ikke noe poeng i å dra på sightseeing da det er mørkt som i en buksebak heller. Da vi kjørte inn i Side klarte vi i grunnen ikke å finne noe spisested med det første. Vi kjørte litt rundt og innså at valgmulighetene var svært begrenset så sent på kvelden og utenfor sesong. For der og da visste vi ikke at det fantes et hav av restauranter nedenfor gamlebyen. For der hadde vi jo ikke vært enda. Men i fant omsider en restaurant som så noenlunde grei ut, og fikk oss noe mat. Ikke den beste maten vi har spist i Tyrkia så langt, men helt ok ihvertfall. Lammet var nok en gammal sau og kyllingen var ikke akkurat noen ungdom den heller. Og da maten var fortært kjørte vi ned til Leda Beach Hotel igjen og fant hytta vår. Hytta hadde et stort pluss i motsetning til de andre overnattingsstedene vi har prøvd her nede - de hadde dyner. Deilige myke dyner. Åh det er stas for en nordmann det! Senga var derimot litt i smaleste laget, så søvnen ble litt oppstykket da twinsa samarbeidet om å presse oss ut av senga. Tro meg, man sover ikke særlig godt da man må klore seg fast i lakenet samtidig hehe.