The long way home

Ja, da sitter vi omsider hjemme i stua etter en laaang tur fra Belek i dag. Den hadde vel ikke trengt å bli sååå lang, men som alltid så ble det litt kluss og komplikasjoner på veien hehe. Ikke noen store greier, men store nok til å få mor sjøl til å tenne på alle pluggene ihvertfall.

Nuhvel, morgenen gikk fint for seg, med pakking og frokost. At twinsa hjalp grundig til med å pakke UT alt vi pakket INN er vel ikke så overraskende, men etter litt overtaling i form av gummi-marker, så ble det løsning på den saken også. Jepp, vi bestikker ungene våre i krisetilfeller hehe. En hyggelig fyr kom og hentet bagasjen og kontrollveide den for oss, og jammen klarte vi å holde oss under vektgrensen. Nå skal det jo sies at vekten på bagasjen var mer enn fordoblet i forhold til vekten på vei til Tyrkia, men det tror jeg er et jevnt over kjent problem for tyrkia-turister, eller hva?

Bussen kom også til tiden, så fortsatt gikk alt på skinner. To veldig happy og energiske tvillinger satt og kikka på kyr og biler og gudvethva ut gjennom vinduet på vei til flyplassen. Og så sovnet de, ti minutter før vi var fremme. Ikke noe stort problem sånn sett, for vi regnet jo med at vi kom til å bli fratatt barnevogna så fort vi hadde sjekka inn bagasjen. Og da ville de jo våkne igjen, og få rørt seg litt før vi skulle på flyet. Vi håpte jo at de skulle sove ihvertfall litt av tiden på flyet. På flyplassen i Antalya kommer man rett gjennom en sikkerhetskontroll før noe som helst annet skjer, men der trengte vi ikke ta twinsa ut av vogna. Så de fikk fortsette å sove litt til. Etter å ha stått i kø for innsjekking i en halv evighet, så var det vår tur. Og da ser vi at Finn Magnes billett ikke er med. Vi andre hadde billetter, men hans var sporløst forsvunnet. Billettene våre var printet på papir og sendt i posten, noe vi vel ikke har sett siden 90-tallet hos andre reisebyrå. Og det som hadde skjedd var antagelig at hans returbillett var printet på samme ark som utreisebillettene til en av ungene. Og den hadde de bare kastet i søpla da vi sjekket inn på Gardemoen. Huppsann, dette kunne jo by på problemer. Men neida, det var ikke her problemene dukket opp. De kom da vi sjekket inn bagasje på tvillingene. For fyren i skranken holdt fast på at spedbarn (det er SÅ teit å kalle halvannet år gamle unger spedbarn, men whatever..) ikke hadde krav på hverken eget sete eller bagasje. Men på vår billett sto det utrykkelig at de både hadde sete og normal vekt på bagasje, på lik linje med alle som hadde eget sete på flyet. Så vi ga oss absolutt ikke. Det var ikke snakk om at vi skulle betale for de to ekstra koffertene nei! Det ble mye frem og tilbake, og en annen mann ble tilkalt for å se på saken. Han tok telefonen fatt og jappet i vei på tyrkisk i et rivende tempo. Og vi sto midt mellom to køer og ventet...og ventet...og ventet litt til. Og så kom jammen selveste øverste sjefen for flyselskapet travende, og fortalte at det var vi som hadde rett. Billetten sa klart hva som var booket, så fyren i skranken fikk pent bare følge det. Åh puh...og det beste av alt var jo at de ikke en gang hadde enset at Finn Magnes billett var vekk, siden de ble så opptatt av bagasjer og seter til tvillingene :) Så jammen fikk han bli med hjem også.

Så bar det gjennom sikkerhetskontrollen (igjen) og innom Burger King for å få i ungene litt kjapp-spist mat. For den gode tiden vi hadde hatt på flyplassen i utgangspunktet, hadde jo de i innsjekkingen spist opp ganske så effektivt. Så fort maten var fortært var det bare å hive oss til gaten og komme oss på flyet. Og her fikk vi faktisk beholde vogna helt ut til flyet. Det er KUN norske flyplasser som krever at vi leverer inn vogna ved bagdroppen. Her har de virkelig noe å lære. Hvis noen tror det er enkelt å bære rundt på to unger (eller enda verre, løpe etter to unger som flyr i hver sin retning), i tillegg til håndbagasjen, på en travel flyplass, så kan jeg fortelle dem at de tar veldig veldig feil. Det er et middels mareritt faktisk. Så hør nå her norske flyplass-sjefer: La for pokker småbarnsforeldre beholde vogna frem til flyet!

Nåvel, de små hadde ikke fått rørt noe særlig på seg hele tiden på flyplassen, så de var jo proppfulle av energi da vi kom på flyet. Oh lykke...vi så jo med en gang at det kom til å bli en turbulent tur, INNI flyet, med to småtroll med hauger av overskuddsenergi. Protestene begynte egentlig med en gang vi satte på dem sikkerhetsbeltet. For de lukta lunta. her skulle det sittes i ro over lengre tid. Noe de virkelig ikke var interessert i. Men det gikk noenlunde greit etterhvert ihvertfall. Litt leker og slikt gjorde susen i starten. Men så var det slutt på husfreden. De små ville røre på seg, og slettes ikke sitte pent i setet, uavhengig av ponnier, biler og diverse klistremerke-bøker. Ikke en gang gummi-markene fungerte. Og så ble det i tillegg turbulens så vi måtte ha på dem den forhatte selen igjen. Ja, det ble litt hyl og skrik en stund, men det må ha føltes verre for oss enn det faktisk var. For vi fikk mange kommentarer om hvor rolige og snille unger vi hadde, etter vi gikk av flyet. Lurer på om noen av de som nevnte det, slet med dårlig hørsel?

Rett før landing sovnet begge to igjen. Selvfølgelig...der satt vi hele turen og var trøtte som dovendyr, og de ville ikke sove. Og da vi begynte å bli klar for å komme ned på landjorda og hjem, ja da skulle de sove. De ungene er nok født med dårlig timing tror jeg. Men greit nok, de fikk da bare sove. Da slapp vi ihvertfall at de ville løpe villt rundt på flyplassen - trodde vi. For selvfølgelig våknet de igjen så fort vi gikk av flyet. Og da hadde de ikke bare sitte-for-lenge-rolig-enerig, men de hadde også hurtigladet litt på fanget vårt. Oioioi...og så kom høydepunktet. Vogna kom ikke på båndet for spesialbagasje. Vi ventet og ventet, og spurte en flyplassansatt om det fantes andre steder vi kunne forvente å finne vogna - men nei, det var kun på det ene båndet spesialbagasjen ble utlevert. Flott, da var det vel bare å vente enda mer da? Men til slutt ble det bare nok, og jeg gikk mildere forbanna avgårde for å finne en eller annen jeg kunne stille til ansvar for at vi ikke fikk stroppet fast englene våre. Jeg gikk halve ankomsthallen rundt, og det var ikke EN ansatt synlig. Erremulig...makan til dårlig bemanning har jeg faktisk aldri opplevd på en flyplass. Det endte med at jeg måtte spørre de i taxfree butikken om det fantes noen ansvarlige noe sted. Og joda - hør med de hos Røros flyservice, eller hva det nå heter. Og hvor holder de til? Helt i andre enden av ankomsthallen. Åh jisses da....mor sjøl steamet avgårde tvers over ankomsthallen og var ganske så klar for å kjølhale en eller annen for tabben. Og der, rett foran snuta på meg, lå vogna i all sin prakt. På et helt annet bånd enn spesialbagasje-båndet. Og over dette båndet sto det at her kom spesialbagasjen fra tre forskjellige flighter...hva i alle dager var poenget med det da? Og hvorfor var det ikke opplyst noe sted? Og hvorfor visste ikke den ansatte at det fantes slike løsninger? Gaaaah, vi var så drittlei hele flyplassen at vi ikke en gang tok oss bryet med å kjefte på de ansvarlige. Det får vi heller gjøre på mail i morgen. Nå var det bare på tide å komme seg ut av flyplassen, inn i den varme bilen som Hege og jørn hadde vært så snille å komme med, og så kjøre hjem til kjerringvik igjen. Og herfra gikk turen knirkefritt faktisk! Endelig! hehe. Vi fikk oss en liten overraskelse da vi kom hjem da men... men den overraskelsen nevner vi ikke så mye om her, før vi finner ut hvem synderen er og hvorfor synderen tror det er greit å rense huset vårt for en viss type varer mens vi er på ferie....grrrr....

men, alt i alt - vi ELSKER Tyrkia! Anbefales på det varmeste, både for barnefamilier og pensjonister. Ja, for pensjonistene i gruppa vår var skjønt enige om at de hadde hatt en flott tur de også. og det er ikke noe minus å reise på pensjonist-tur med småbarn heller. Du allverden så mye oppmerksomhet og ros de små har fått :) Det er nok mange varme bestemorhjerter der ute tenker jeg :)