Gamlebyen i Side og retur til Belek

Etter en natt med vingling på sengekanten, pakket vi i bilen igjen, før vi ruslet oss en tur i gamlebyen i Side. Forbi Ullared og til høyre liksom ;)

Litt ironisk da man ser på bildene under. Da vi står utenfor hotellet og ser til venstre, så ser vi det første bildet, og da vi snur hodet og ser til venstre, ser vi det andre bildet. Kulturkræsj, anyone?

Og nå vet du, NÅ fant vi selve gamlebyen sentrum. Det som vi burde funnet i går da vi var sultne. Men her lå det badet i solskinnet med alle sine overivrige selgere, tyskere i shorts og lukter og lyder. Egentlig et ganske fint sentrum, med mye gammel bebygning og sjarm, men den har jo voldsomt mye til felles med de andre turiststedene i Tyrkia da.

Vi kjøpte litt mat til twinsa og ruslet rundt i gatene en god stund, og tok også en tur langs havne-området i Side. Det var varmt og deilig, så endelig var det t-skjorte vær i Tyrkia også. Så gikk vi en runde og kikket på ruinene i gamlebyen, fantastisk flotte, men det var naturligvis ikke tilrettelagt slik at man kunne dra med seg tvillingvogna over alt. Så vi så det meste fra gatesiden denne gangen. Allikevel var det et imponerende syn.

Jeg kan ikke annet enn å være imponert over at de kjører turistbusser inn denne åpningen. Og ikke i akkurat lav fart heller.

en turistbåt på vei inn i havna

Viktig å drikke i varmen. Men jeg er lei av å lese feil på dette juicemerket igjen og igjen...jeg syns hele tiden det står Crappy hehe

Nå var twinsa trøtte og gode, så det var greit å sette seg i bilen og kjøre tilbake til Belek og hotellet vårt igjen. Men det var ikke noe alternativ å ta hovedveien nå som det var solskinn og dagslys. Så vi fulgte mer eller mindre kysten bortover. Gjennom et utall små turistbyer, forbi digre hoteller, både ferdige og uferdige, og gjennom bondeland. Det er vår favorittmåte å reise på. Men, vi holdt på å få oss en liten smell da..for vi fulgte en vei som viste seg å være en blindvei ved et halvferdig hotell. Derfor svingte vi av på noe som så ut til å være en ganske halvferdig asfaltvei, som gikk i riktig retning. Og vips, der var tofelten videre opp mot hovedveien. MEN, vi så plutselig, etter noen hundre meter, at vi kjørte i feil kjøreretning! Heldigvis var det bare på andre siden av veien det var trafikk, så vi overlevde den happeningen også. Det var bare å snu og komme seg fort som pokkern inn på riktig kjørefelt.

På vei ned mot hotellområdet, fant vi ut at vi heller skulle ta en liten rundtur i lokalmiljøet, og kjøre inn til selve Belek. Vi passerte gjennom skikkelig lokal tettbebyggelse, forbi jorder, appelsinlunder og små og store gårder, og traff noen hull i veien som ville fått telehiv på Hedmarks-veiene til å virke som flatmark. Utbedring av veien i disse små lokalstrøkene var tydeligvis ikke noe som var prioritert når de sprengbygger hoteller over alt. Det er ganske utrolig å se kontrasten mellom de flotte shiny hotellene med velstelte parker rundt, til de heller kummerlige små husene bønder og andre fastboende bor i. Men, de virker på en fantastisk måte lykkelige uavhengig av rikdom og luksus. Åh, vi skulle gitt mye for å kunne ta med alle ungene våre en måned til tyrkia og bodd sammen med en bondefamilie her. Da ville nok våre kjære små, og også vi store, innsett hvor lite det betyr at internet er tregt eller bussen er forsinket.

Vi kjørte også inn til Belek, forbi gigantiske luksus-golfbaner og flotte hoteller. Det var praktfullt, uten tvil, men vi må nok innrømme at bondekonene med stumpen til værs i åkeren var utrolig mye mer verdifullt å se enn all glamouren.

Etter Belek-turen kjørte vi til hotellet og fikk sjekket inn igjen. I et nytt rom, i en ny blokk, men rommet var indentisk likt. Så man føler at man er i det samme rommet, helt til man går ut døren og noen har stjålet heisen som pleide å være der. Heisen er der den, bare ikke på samme sted som i den andre blokka. Mor sjøl gikk ned for telling med feber da vi hadde sjekket inn, antagelig bare en bivirkning av aircondition. Den smellen går jeg på hver gang vi reiser i vår- eller høst-halvåret. Kjølig ute og grisevarmt inne, kan ta knekken på de fleste immunforsvar tror jeg. Men så lenge jeg var nede for telling, så måtte far sjøl ha den tvilsomme gleden å gå til middag med twinsa alene. De er kaos da vi er to, så jeg skjønte ikke helt hvordan han skulle takle det alene. Men, jeg hadde jo glemt å ta med i betraktningen at tyrkerne er ekstremt glad i barn og mer enn gjerne hjelper til, og i tillegg har vi jo en busslast med "bestemødre" på laget her på hotellet. Det er ikke noe stress da :) De fikk ihvertfall mat og var strålende fornøyde etterpå, alle tre. I morgen står det Hamam (tyrkisk spa) på programmet, hvis feberen har forlatt åstedet. Og det bør den ha gjort, for i morgen er siste sjansen til å prøve hamam!